Erik Helge Brekke

Prestens minneord til Erik Helge Brekke Noen får leve lenge og dø gamle, allikevel kan det oppleves som døden kommer altfor tidlig. Slik var det med Erik. Døden kom uventa. Sorgen og savnet er stort. Vi samles for å sørge sammen, for å minnes og ta far vel. Jeg skal få dele minner med dere slik familien har fortalt meg om Erik. Erik er født i huset han bodde i nå, det har vært hjemmet hans i nesten alle år, bortsett fra noen år på Smellhaugen og et par år på gårde Brekke. I Kongsveien vokste han opp sammen med storebror Tore med Asta og Hans som foreldre. I 1946 tok familien over gården Brekke og dreiv den et par år. Da var både Tore og Erik aktivt med og jobba på gården. Det var i den perioden Erik gikk på Heimtun folkehøgskole og på vinterstid gikk han over isen mellom hjem og skole. På den tida ga folkehøgskolene også yrkesforberedende kurs og Erik tok tegning, en form for teknisk tegning. Ellers likte han godt å fortelle at han var innehaver av pannekakerekorden på Heimtun. Erik var en aktiv gutt. Han var en god skihopper, i alle fall lokalt. Han spilte fotball i VIF, og en periode hadde de to landslagsspiller, så det var ikke noe dårlig nivå. Fotball holdt han på med lenge, og han har hatt mange oppgaver og verv i VIF, som trener, oppmann, banemester. Han begynte i lære på laben på fabrikken i Vestfossen og fikk fast jobb der som laborant. Han tok prøver av cellulosemassen. I 1952 hadde han et fint år som soldat i Hans Majestet Kongens Garde. På Folkets hus i Vestfossen møtte han Kjellaug og de gifta seg i april 1955. Ganske snart kom Rune og de flyttet inn i 2. etasje hos Eriks foreldre. Da så Ståle blei født i 63 ønska de å få større plass. Erik kjøpte tømmer, skar og tørka og bygde hus på Smellhaugen. I tillegg hadde han tilleggsjobb på bilopphuggeri. Den gangen skulle det lånes minst mulig i banken. De flytta inn i 69 og der bodde de i 15 år før de flytta tilbake til Eriks barndomshjem. På Smellhaugen var det moderne og guttene fikk hvert sitt rom. Stor stas. Men det var nok også en utfordrende tid da da fabrikken i Vestfossen gikk konkurs og framtida ble usikker. Men Erik fikk jobb på Hellefoss papirfabrikk i Hokksund og der blei han til han gikk av med pensjon. Han jobba som laborant og fikk etter hvert også ansvaret for å sette opp vaktlister. Erik blei på denne måten kjent med mange av bygdas oppvoksende slekt, for vi var mange som hadde sommer- og deltidsjobb på Hellefoss. Året før han fylt 67 fikk han en aggressiv leukemi, men god og rask behandling gjorde at han kom seg og gjenvant helsa. Også som pensjonist blei kontakten med Hellefoss opprettholdt og han blei ringt etter for å ta prøver som han hadde spesialkunnskap om. Det var jo litt gjevt. Ikke mange kunne si «har vært en tur på jobben» når de nærmet seg 80. Barna Rune og Ståle opplevde å vokse opp i et trygt og godt nærmiljø. Far Erik jobba mye fram til huset var ferdig, men tok med ungene på skiturer, særlig innover Junger. Og han kjørte og fulgte opp på fotballen. Lydhusstranda ved Stavern var i noen år et fast feriemål der flere slektninger også hadde telt og campingvogn. Som pensjonist fikk han bedre tid. Han å ordnet med ved for vinterfyring og stelte i hagen. Han gikk turer i nærområdet, og han begynte til og med på treningssenter de siste åra. Han fulgte opp barnebarn, kjørte og henta og var til stede for dem. Han kjøpte seg båt til å ha på Eikeren og som han gjerne lånte bort. Erik var et ja- menneske. Ville legge til rette for folk rundt, ville at de skulle ha det bra. Han var veldig sosial og likte å prate og han var god til å fortelle historier. Han var glad i å være med på tur og sjøl om han begynte å dra seg mot de 90 så hadde han evne og vilje til å være med i samfunnet og i familien. Det er en vegg som nå har blitt borte. Dere skulle så gjerne hatt han sammen med dere lenger, han hadde fortsatt mye ugjort og mange planer. Derfor blir savnet stort. Men familien er takknemlig for alle gode opplevelser og minner dere har om Erik.

Tale til pappa 9.september 2021 Det er ikke lenge siden du var med oss på hytta. Klatret opp og ned stiger, begeistret over hvordan det ville bli når det var ferdig. Et av rommene skulle kalles Erik-rommet. I fjor delte vi noen fine dager med gode måltider og fisketurer. Da hoppet du over myrer og fra sten til sten med fiskestang i neven, ivrig på jakt etter de beste fiskeplassene. Det gjorde ikke så mye at vi ikke fikk noe. Du var en god pappa for Ståle og meg. Vi husker hvordan du fulgte og oppmuntret oss med faglig innsikt og erfaring på fotballbanen. Noen historier fra din egen karriere på Vestfossens A-lag var nødvendig krydder og inspirasjon. Om du noen gang var skuffet over resultatene våre, så ga du aldri utrykk for det. Jeg gledet meg til vinterhelgene, da du sammen med onkel Tore ledet vei i skiløypene mot Junger. Dette var ditt område. Du hadde hoppet i Dokkabakken og tatt dine første svømmetak i Dørja, gått på skøyter på «myrene». Sammen med din far, din bror, (vår onkel Tore), ble historiene om Lonnemarka, Spellemannsberga, Gruvene og Cellene fortalt med innlevelse, og lokalkunnskap. Navn, steder, historier. Jeg kan ikke huske at du var ordentlig sint noen gang. Du kunne være engasjert og ivrig, men alltid med kontroll. Vi vil huske deg som en snill, støttende og hjelpsom pappa. Vi kommer til å huske alle historiene dine, alle de spøkefulle anekdotene. Baden-Baden, Karl Winter, og så dine historier fra ditt år i HMKG. Jeg hadde selv gleden av å tjenestegjøre tre år i Garden, men jeg forsto raskt at ingenting kunne overgå dine 12 måneder og dine opplevelser. Slik var det bare. Du visste hvordan det var å gå forportvakt på slottet. Du ble visekorporal og avløsningsfører. Du fortalte om Skaugum, tjuvperm og håret som frøs fast i teltduken under øvelsen i Sørkedalen. Ei heller glemte du å fortelle om lykkelige minner fra Brekke, glade sommerminner med Gunvor, Einar, Elisabeth og Rolf. Kalde vinterturer på Eikeren om vinteren. «Bamse» som fikk valpesyke og døde. Du jobbet hardt for at Ståle og jeg skulle vokse opp i et moderne hjem. Huset på Smellhaugen, der du selv hogg tømmeret til reisverk, og med god hjelp av din far og venner, satte opp et solid og etter tiden, moderne hus med bad og do inne. Med tiden ville du tilbake til barndomshjemmet i Kongsveien, og slik ble det etter 15 år i huset på Smellhaugen. Litt modernisering måtte til, og vegg i vegg med din bror og vår Onkel Tore ble det mange fine år, der du elsket å få slekt og venner på besøk. Vi ser deg der du kommer mot oss fra hagen, mens onkel Tore kommenterer smilende fra terrassen i det brune huset. Det var trygghet og ro i det. Det har vært tragedier og utfordringer i familien. De har du båret sammen med oss i verdighet og med kraft. Det var viktig å komme gjennom, viktig å holde familien samlet, viktig å se de lange linjene. Det blir vanskeligere nå. En rød trå til familielinjene er blitt tynnere. Det er ikke mange blant oss som husker og kan fortelle slik som du kunne. Det hviler et ansvar på oss som står igjen. Det skal vi ta vare på. Du spurte ivrig og nysgjerrig en gang vi søkte i gamle registre og kirkebøker etter familieinformasjon: «men hvor ble hun av». Det skal vi finne ut! For noen uker siden var vi på utstilling i Vestfossen Kunstlaboratorium. Kanskje et sammentreff med navnet. Du var jo selv laborant. Sammen tråkket vi opp og ned trapper i en bygning der du hadde mange minner, og du fortalte om hva som hadde vært der og hvem som hadde hatt sin arbeidsplass der, før det ble kunst på veggene. 16. august var vi på fotballkamp der du så ditt oldebarn Leo spille for Hønefoss mot Mjøndalen. Dette var kamper du gledet deg til og vi hadde selvsagt saklige kommentarer fra sidelinjen. «Fine forseringer, gode pasninger» Spilte på høyre ving akkurat som du hadde gjort. Du fant glede i å følge med på hva som hendte i barnebarna og oldebarnas liv. Om det glapp litt, om noen tok rare valg, så ga du usvikelig tillit. «Dette kommer til å gå bra.» Sammen har vi lagt planer for årene som skulle komme. Vi tenkte vel at du hadde helse til å bli hundre og vel så det. Vi gledet oss til nye turer på hytta, fiskeopplevelser, kultur og fotball. Vi har så mange spørsmål om meningen med livet. Spør vi en førti-åring, vil vi få et svar, spør vi en på åtti vil vi få et annet. I dag spør vi: Hva er meningen med døden. Det vet vi jo heller ikke, men jeg tror at vi gjennom våre møter med døden får se at vi kan oppleve livet uten sine fysiske begrensninger. Kanskje ville det ellers ha blitt slik at pappa ikke ville ha kunnet dele disse fine planene som vi la sammen. Kanskje ville han aldri blitt den samme etter det som skjedde. Nå vil han allikevel være der, for vi skal alltid komme til å si: «Dette ville han ha likt her skulle han ha vært Jeg vet hva han ville sagt nå». Nå tror jeg at det er meningen med døden. For at de fine tingene skal leve videre. Tusen takk for alt du gav oss kjære pappa. For opplevelser, historier, støtte og empati. Vi skal ta vare på minnet om deg. I kjærligheten til hverandre, som bilde på livsglede, som vårt ideal på sinnsro og snillhet, og som vårt lys på veien videre, vil du alltid være med oss. Takk pappa!

Umuligdagen det er den dagen det er umulig å glemme umulig å ikke minnes umulig å ikke savne umulig å ikke føle vemod umulig å ikke føle sorg umulig å forstå men det er mulig å elske de som er her og de som gikk foran TAKK FOR LIVET KJÆRE PAPPA OG TAKK FOR DEN DU VAR OG DET DU GAV OSS